Oppmerksomhetsøkonomien

Hva, hvis noe, er galt ved å behandle oppmerksomheten som en ting som kan kjøpes og selges? Det er flere mulige bekymringer som kan knyttes til å kjøpe og selge oppmerksomhet i oppmerksomhetsøkonomien.

​

Burde oppmerksomhet bli kjøpt og solgt?

En innvending er at oppmerksomheten rett og slett ikke er en sånn type ting som burde være til salgs, eller som skulle kunne bli kjøpt. Det vil si at det er noe med oppmerksomheten i seg selv som under alle omstendigheter gjør det galt å kjøpe og selge den.

​

Dette er den samme kritikken som er rettet mot markeder med omstridte varer. Dette er varer som reproduktivt arbeid (f.eks. kommersiell surrogati, som betyr å betale en kvinne for å bære frem andres barn) og organer (som nyrer). Mange mennesker tenker at dette er ting som ikke skal være til salgs i det hele tatt [8, 9].

​

I tilfelle å selge reproduktivt arbeid som kommersiell surrogati, kan man mene at det er galt fordi man bruker kvinner på en upassende måte. Dette er fordi man kun bruker kvinner for finansiell profitt, og ikke viser dem nok respekt [10]. Man kan mene at det er nedverdigende at kvinner blir redusert til kun “babymaskiner”, og ikke respektert som fullverdige mål i seg selv.
 

En kan innta et lignende standpunkt i tilfelle salg av oppmerksomhet. Man kan argumentere for at teknologiselskaper som bruker deres brukere for finansiell profitt ikke viser dem nok respekt [3]. Det er fordi brukerne er redusert til «oppmerksomhetsmaskiner». Våre egne ønsker og mål settes til side til fordel for teknologiselskapenes mål.

​

​

​

​

​

​

​

prm

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

Foto av Gilles Lambert på Unsplash
 

Har teknologiselskaper for mye makt?

En annen etisk problemstilling er hvorvidt det å kjøpe kontroll over vår oppmerksomhet gir teknologiselskaper for mye makt. Vi husker at oppmerksomheten former både hvordan vi ser verden og fungerer som en inngang til våre opplevelser, preferanser, hva vi tror og hvordan vi handler. Dette gir selskapene betydelig makt over oss. Vi er på mange måter i deres nådes vold, og det virker problematisk [3, 11].

Selvfølgelig så velger vi i teorien selv å lage en konto på den relevante teknologiske tjenesten. Likevel kan vi tenke at transaksjonen mellom oss og teknologiselskapet er urettferdig. Vi kan tenke at kontroll over hva vi er oppmerksomme på (og den påfølgende evnen til å påvirke hva vi vil, hva vi tror på og hvordan vi handler) er en for høy pris å betale for tjenestene vi får i bytte [3]. Eller så kan vi tenke at teknologiselskaper utnytter det faktum at vi er så avhengig av deres tjenester[3,5]. I dagens samfunn er det veldig vanskelig å ikke ha en e-post adresse, eller tilgang til Facebook eller tilsvarende plattformer. På en måte har vi ikke så mye valg i å gi opp kontroll over vår oppmerksomhet siden prisen å betale for å ikke ta i bruk disse tjenestene er for høy.

​

Målrettet reklame: Manipulerende eller å gi forbrukerne det de vil ha?

De to forrige etiske problemstillingene om oppmerksomhetsøkonomien var om det å kjøpe oppmerksomhet fra oss er å ikke respektere oss, og om teknologiselskapene urettmessig utnytter vår avhengighet av deres tjenester. Et annet etisk hensyn er de ulike måtene nettselskapene styrer vår oppmerksomhet på. På denne måter advarer noen kritikere om at annonseselskaper kan manipulere oss til å få oss til å kjøpe deres produkter [12]. Algoritmer på nett bruker enkeltpersoners søkelogg, personaliserte data og annen nettaktivitet for å danne seg et bilde om hva de er interessert i. Så skreddersyr de annonser til de interessene. Det er en mye mer kraftig måte å reklamere på enn tradisjonell reklame i aviser eller på tv. Dette er fordi reklamen som er gitt til forbrukeren er laget spesielt til deres interesser og dermed (kan vi anta) har større sjanse til å påvirke forbrukerens adferd, enn reklame som ikke er relevant for forbrukerens interesser. På den ene siden så argumenterer noen for at denne reklamen kun gir forbrukeren det den vil ha. De hjelper forbrukeren å oppdage produkter og tjenester som hen ønsker å oppdage [13]- På den andre siden så argumenterer noen for at målrettet reklame utnytter hva de vet om forbrukeren sine ønsker og adferd for egen personlig vinning [14]. Det er som en venn som kjenner deg veldig godt og vet hvordan de kan utnytte dine svakheter for å få det de vil ha.

​

Fører oppmerksomhetøkonomien til dårligere mental helse og uønsket distraksjon?

De tidligere etiske problemene kom fra måten enkeltpersoner samhandler med teknologiselskaper på.. Andre bekymringer er ofte knyttet til de skadelige konsekvensene oppmerksomhetsøkonomien har på enkeltpersoner. Vi har sett at oppmerksomhetsøkonomien motiverer teknologiselskaper til å lage sine plattformer for å holde folks oppmerksomhet. Fordi, jo mer tid folk bruker på nett, jo mer penger tjener disse selskapene. Dette er en høy pris å betale for deres brukere.

​

I noen tilfeller blir nettaktivitet og bruk av sosiale media en avhengighet [4,15,16]. Og overdreven tid brukt på nett, uansett om det kommer av avhengighet eller ikke, er assosiert med skadelige konsekvenser for den enkelte. Det er for eksempel sammenheng mellom forlenget bruk av sosiale media og lavere nivåer av velvære. En studie finner f.eks. en kobling mellom bruk av sosiale medier og høyere nivåer av angst og depresjon i amerikanske college studenter [17]. Det er også evidens som antyder at det å begrense tid brukt på nett kan gi mindre følelse av ensomhet og depresjon [18].

​

Noen bekymrer seg også for at distraksjoner fra våre enheter kan gi mindre evne til å holde fokus, og noen går så langt som å si at vår evne til å holde fokus er kortere enn en gullfisk [19]! Selv om akkurat den myten er motbevist [20], er det grunn til å tro at forstyrrelser fra våre digitale enheter påvirker konsentrasjonen vår, og hvor effektivt vi er i stand til å løse oppgaver. I en studie var det vist at mennesker som blir forstyrret i oppgaver på jobb ikke returnerer direkte tilbake til oppgaven etter forstyrrelsen[21]. Dette betyr at når du bytter mellom å lese en bok og sjekke tekstmeldinger så mister du mer enn de 3 sekundene det tar å lese tekstmeldingen!

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

P

 

 

 

 

 

Foto av Ahmed Hasan på Unsplash

​

En annen bekymring er at digitale distraksjoner stjeler tid fra andre ting som vi kunne ha gjort. Dette er ting som å være sosial med venner og familie [22]. Det er ikke uvanlig å se en gruppe mennesker ute på vift, som fokuserer mer på telefonen sin enn sine omgivelser eller menneskene de har med seg. Når man fokuserer på en ting, fokuserer man mindre på noe annet. Tenk på Charly i vårt tidligere eksempel, som bruker sin tid på å se kattevidoer. Vi kan tenke at de går glipp av å tenke over ting, og å gjøre ting som betyr noe for dem eller andre rundt dem. Dette dekker bordet for spørsmålet vi stilte tidligere: Hva burde vi være oppmerksomme på? Er det noen ting som fortjener mer av vår oppmerksomhet enn andre?

​

Det å selge vår oppmerksomhet påvirker også hva det er mulig for oss å fokusere på. Når vi selger vår oppmerksomhet så gjør vi oss sårbare for distraksjon. Det gjør det vanskelig å ta del i aktiviteter som krever fokus over lengre tid. Dette inkluderer ting som å gå på skole, eller jobbe, eller det å delta i viktige politiske saker, som vi vil behandle i neste modul.
 

Digitale distraksjoner og bruk av sosiale media har dermed mulige negative konsekvenser for individer. Gitt alle disse dårlige konsekvensene, er det moralsk galt at teknologiselskaper designer sine plattform for å fengsle oppmerksomheten til sine brukere? Utilitarister vil si at det kommer an på i hvilken grad fordelene folk får av teknologiske tjenester (som tilgang på e-post, muligheten til å søke på informasjon, muligheten til å utvide nettverket sitt) veier opp for disse kostnadene. Pliktetikere, på den andre siden, kan si at teknologiselskaper aldri burde bruke personer for profitt, og at å gjøre det er galt selv om det er gode konsekvenser.

​

Hvis vi tenker at digitale distraksjoner er problematiske kan vi stille et annet spørsmål. Hvem sitt ansvar er det å minimere disse distraksjonene? På den ene siden, så kan vi si at som individer har vi et ansvar for å motstå disse fristelsene. Det kan vi gjøre ved å koble av, ta en digital avveninngsperiode (populært kalt digital detox), eller drive med mindfulness, osv. [23]. På den andre siden så kan vi tenke at løsninger som dette er å putte plaster på et skuddsår: problemet er for dyptgående for de foreslåtte løsningene [24]. Istedenfor kan vi si at selskapene som er ansvarlige for distraksjonene burde bli hindret i å forstyrre oss. Et hvert selskap som selger et produkt vil være ansvarlig for å sikre at det er trygt å bruke. På samme måte, hvis teknologiselskap designer sin plattform på måter som er skadelig for individer (fordi de er avhengighetsskapende eller manipulerende), så burde selskapene være ansvarlige for å fikse det. Vi kan tenke at reguleringer burde vært introdusert for å begrense i hvilken grad våre enheter roper på vår oppmerksomhet.

​