Algoritmer, oppmerksomhet og demokrati

Filterbobler og ekkokammer er begreper for bekymringer over måten informasjonen er gitt til brukeren. Hvor de finnes så gjør de møteplasser på nett annerledes enn nøytrale møteplasser som cafeen vi nevnte i starten. Men dette er ikke den eneste måten disse møterommene er forskjellige fra caféer eller lignende steder, De kan også være ulike med tanke på det spesifikke innholdet som er gitt til de som samles i dem.

​

Det er ofte algoritmenes tendens til å spre splittende og betent innhold som er grunnen til bekymringer. Det er for eksempel bevis som peker i retning at hatefullt innhold spres fortere på nett en annet type innhold [42]. Bekymringen er at for å holde folk engasjert så gir algoritmene dem mer og mer oppmerksomhets-gripende innhold. Og siden folk er mer oppmerksomme på innhold som fører til raseri og harme så vil algoritmene fortsette å gi dem slikt innhold [43].

Det finnes også bekymringer rundt bruken av algoritmer og deres rolle i å spre desinformasjon [44]. Facebook har blitt møtt med betydelig kritikk for deres rolle i dette. Forskning antyder at folk blir oftere fengselet av og deler falske historier enn sanne historier [45]. Dette, har noen bekymret seg for, kan incentivere algoritmene til å vise slikt innhold, og dermed øke mengden av falsk informasjon folk er eksponert for, og dermed potensielt bli påvirket av.

Hvis falskt og betent innhold er favorisert av algoritmene en nettside bruker, så er den forskjellig fra en nøytral møteplass på en viktig måte. Nettsidens design vil virke å være spesielt tiltrekkende og imøtekommende for de som kommer for å spre hat og løgner, og implisitt oppmuntre til en bestemt form for bruk av rommet det gir.

​

Man kan argumentere for det å tro på ting som ikke er sanne er dårlig for oss. Hvis vi tror at hva vi tror på fungerer som et kart til virkeligheten, ønsker vi oss et nøyaktig og presist kart. Dette krever at det vi tror på er sant. Det å tro på desinformasjon kan også påvirke individers valg negativt. En person som tror på farlige konspirasjonsteorier, kan ende opp med å skade seg selv og andre.

​

Denne spredningen av slikt innhold på nett har mulige skadelige konsekvenser. Det å tro på falsk informasjon kan påvirke individers valg negativt. For eksempel så kan det å tro at COVID-19 er funnet opp, eller at vaksiner vil endre ens DNA sekvens ende med at en person vil nekte å la seg vaksinere.
 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

Foto av Zoe VandeWater på Unsplash

​

Falskheter og betent innhold kan også være utfordrende for demokratisk engasjement. Som vi så i tilfelle polarisering så vil konstant hatefull informasjon gjøre det vanskelig å samhandle med den andre siden. Når hver av oss får forskjellig informasjon, eller noe av informasjonen er falsk, så mister vi en felles plattform. Det blir da vanskelig å demokratisk engasjere seg i de de viktige sakene, som klimaendringer, folkehelse og rettferdighet i samfunnet.
 

Å overvinne polarisering, ekstremisme og falsk informasjon

En mulig løsning for noen av bekymringene vi har diskutert så langt er å begrense hva slags informasjon som kan bli delt på nett. Mens Facebook lenge har vært talsmenn for ytringsfrihet, har selskapet introdusert noen retningslinjer for å begrense spredningen av dette innholdet. For eksempel, så har de nylig oppdatert sin hatprat retningslinjer ved å forby informasjon som forvrenger historien om Holocaust [46]. De har også begynt å merke villedende informasjon, fjerne poster og fjerne kontoene som sprer denne informasjonen [47,48]. Myndigheter har også tatt tak i problemet ved å lage lovverk som forbyr falske nyheter [49, 50].

​

Kritikerne sier at dette er urettmessig sensur, og at det truer ytringsfriheten [51]. En av de mest kjente forkjemperne for ytringsfriheten var filosofen John Stuart Mill son levde på 1800- tallet [52]. Mill tenkte at det eneste rettmessige begrensingen på individets frihet - inkludert ytringsfrihet - var å beskytte andre fra direkte og betydelig skade.

Foto av Volodymyr Hryshchenko på Unsplash

Mill tenkte at mye av det folk sa kunne være støtende, men så lenge det  var skadelig burde det tillates. Et unntak fra dette ville være om det man sier oppfordre til vold. Mill tenkte at det å f.eks. rope “Mark Zuckerberg er en tyv” i front av oppildnet folkemengde kunne oppfordre til vold, og dermed forsvarlig forhindres. Men det å utrykke den samme meningen ved å skrive det i avisen, kunne ikke forsvarlig forhindres.
 

Å forsvare ytringsfrihet

Det var to hoved argumenter for hvorfor Mill tenke at ytringsfrihet skulle ha bred beskyttelse. Den første er at friheten til å utrykke ideer ville hjelpe for å oppnå sann tro. Jo flere ideer som er tilgjengelig for oss å ta i betraktning, dess mer sannsynlig at vi ender opp med sannheten.
 

Det andre argumentet appellerer mer til viktigheten av en åpen dialog om hva vi tenker er sant, og det å forsvare mot dogmatisme. Dogmatisme er å ta visse påstander som sanne uten å undersøke dem nok. Som Mill sier:

«Selv om man ikke er villig til å innrømme muligheten av at noen av ens menigheter kan være falske, burde det bringe en til ettertanke når man blir minnet om at en mening kan være så sann den vil, men blir den ikke gjennomdiskutert ofte og fryktløst, vil den snart opphøre å være en levende sannhet og stivne til et dødt dogme [52, p.44].»

​

Dette betyr at selv om en person har sterke meninger om et tema, så burde de innse at de noen ganger kan ta feil, og at selv sanne meninger tjener på en livlig debatt og diskusjon, siden det vil gi oss riktig grunn til å tro på dem.
 

Mill tenkte at alle ideer, uansett hvor hatefulle og obskøne, burde være tillatt og utrykkes, med mindre de skadet andre. De kunne være støtende, men generelt ikke skadelige, og kunne bli satt opp mot andre ideer. En del av den demokratiske prosessen er nettopp utveskling av ideer. Og Mill tenkte at så lenge folket sturte så skulle ingen informasjon som er relevant for å ta politiske avgjørelser vært holdt unna dem.

​

Vi kan spørre oss om Mills argument er utdatert i dag. Vi er oversvømt med informasjon. Algoritmer på nett sorterer antageligvis for hatefullt og falsk informasjon og øker polarisering. Det er ikke slik at all er villige til å bli med i en rimelig og rasjonell dialog. Som vi har sett har vi også gjort oss sårbare for distraksjoner i oppmerksomhetsøkonomien, og dette begrenser vår mulighet til å delta i aktiviteter som krever fokus og oppmerksomhet over lengre tid, som kritisk refleksjon og en åpen dialog om politiske ideer. Mill trodde at en fri utveskling av ideer ville føre til at de best idéene ble valgt. I dagens omgivelser er det grunn til å tro at det ikke er sant. Faktisk er det bevis som peker på at argumenter ikke er effektive måter å endre folks oppfatninger på [53, 54].

​

Disse betraktningene antyder at noen reguleringer om ytringer på nett kan være berettiget. Å sensurere noen meninger en én mulig løsning, men ikke den eneste muligheten. Det er også mindre inngrep som tar sikte på en balanse mellom å beskytte folk fra skadelig desinformasjon og beskytte ytringsfriheten. Dette kan være å merke villedende informasjon, og designe algoritmer på en måte som nedprioriterer innhold som kan være en trussel for demokratiet [55, s. 17-18].

Når dette er sagt, så kan man lure seg til hvilken utstrekning det å gi makt til å regulere individuell utrykk til private selskaper som Facebook og X er kompatibelt med demokrati. Dette vil gi et lite antall mennesker veldig mye makt. På den andre siden argumenterer noen for at sosiale media selskap har egne plikter til å regulere deres møteplasser på nett, for å beskytte borgerens rett på sann og presis informasjon, og for å beskytte mot skade [56].

​

Hvis en gruppe mennesker i en café tok del i en aktivitet som gjorde det umulig for andre å nyte sin kaffe (eller være aktiv skadet andre cafébesøkende), vi ville kanskje tenkt at eieren av caféen burde begrense slike handlinger. På samme måte så kan vi foreslå at sosiale medieselskap har egne forpliktelser til å regulere deres plattformer for å beskytte rettighetene til andre som også er på disse plattformene.

​