Å sette dagsorden, rettferdighet og kollektiv oppmerksomhet

Overskrifter og forsidenyheter fanger oppmerksomheten til leseren, og putter noen saker i oppmerksomhetens senter. Man kan tenke at en av de viktigste oppgavene for journalistikken i et demokrati er å gi viktig informasjon til folket på en forståelig måte, og å sette søkelyset på viktige saker [14]. Derfor er ofte journalistikken, eller media generelt, ofte referert til som den fjerde statsmakt for å illustrere den viktige jobben den gjør i formingen av politiske saker [15].

​
 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 Foto av Mr Cup / Fabien Barral på Unsplash

​

Men hvor effektiv er journalistikken i å nå dette målet? Fremhever media alltid de sakene med størst nyhetsverdi?
 

En ting som er viktig å ha med seg er at media også eksisterer innenfor rammene til oppmerksomhetsøkonomien. Mange nyhetsprodusenter er avhengige av reklame for inntekt [16]. Dette avhenger igjen av et publikum. Selv statlig finansierte medier er avhengige av et publikum for å legitimere deres betydning, og dermed videre økonomisk støtte. Nyhetsprodusenter har dermed et insentiv for å tiltrekke seg publikums oppmerksomhet.
 

Men, det er ofte en spenning mellom hva vi anser som faktisk nyhetsverdig, og hva som er på nyhetene fordi det tiltrekker seg oppmerksomheten til publikum. Disse tingene sammenfaller ikke alltid. I juni 2023 hadde f.eks. mange medier konstant dekning av Titan-ubåten som forsvant på vei ned til å utforske vraket av Titanic. Om bord i ubåten var 5 rike passasjerer som betalte $250 000 (ca. 2,7 millioner NOK) for billettene sine [17]. Før passasjerenes skjebne ble kjent var hele verden fanget av historien om den savnede ubåten. Det det ble brukt omtrent 1.2 millioner dollar (ca. 13 millioner NOK) på søk og redningsforsøk [18]. En uke tidligere hadde en båt med rund 750 migranter («Adriana») i stillhet kantret utenfor kysten av hellas, noe som tok livet av 650 av passasjerene [19]. Ingen redningsforsøk ble satt i gang [20], og nyhetsdekningen blekner ved siden av den for Titan.
 

Det er ingen tvil om at historien om Titan har oppmerksomhets-gripende kvaliteter. Hvem kan motstå en historie om fem billionærer forsvunnet under et oppdrag for å utforske verdens mest kjente skipsvrak? Men vi kan spørre oss om Titan-ubåten burde være det som fikk vår felles oppmerksomhet.

​

Oppmerksomhet er en knapp ressurs som må fordeles

Vi har snakket om hvordan oppmerksomhet er en knapp ressurs for brukeren. Man kan rett og slett ikke være oppmerksom på alt på en gang. Når man er oppmerksom på noe, så er det andre ting som forsvinner ut av vår oppmerksomhet. Vi har sett at når du er oppmerksom på brannalarmen som går av på cafeen der du jobber, så blir oppmerksomheten din tatt vekk fra boken du leser. Og når vi gir oppmerksomhet til passasjerene på Titan så tar det oppmerksomhet bort fra de på Adriana.
 

Dette fører oss til et sentralt spørsmål: Hva burde vi være oppmerksomme på? Er det galt å være oppmerksom på ofrene fra ubåtkatastrofen og ikke de fra Adriana?

​

Et mulig svar er at for å handle på en sak (i dette tilfelle, arrangere redningsforsøk) så trenger man først å være oppmerksom på saken. Ved å ikke være oppmerksomme på situasjonen til de på Adriana, så forsvant alt håp om redning. (Det viser seg også at i motsetningene til passasjerene på Titan, kunne man ha hjulpet de ombord på Adriana [20]). Vi kan dermed ta en konsekvensialistisk posisjon og si at vi burde være oppmerksomme på hva enn som gir best mulige utfall. Hvis det å gi oppmerksomhet til Adriana gjør det mulig å redde flere liv, så burde vi vært oppmerksomme på Adriana og ikke Titan.
 

Men hva om det ikke var mulig å redde noen av fartøyene? Man kunne argumentere at man fortsatt har en plikt til å bevitne lidelsen til individer [21]. Det vil si at det å anerkjenne en tragedie og tapet av liv kan være en måte å vise respekt på. Ved å ikke gi oppmerksomhet til det så lever vi ikke opp til denne forpliktelsen. Problemet her er at hvis det ikke er mulig å være oppmerksom på alt som skjer, så vil det være situasjoner hvor vi vil mislykkes i vise slik respekt ved å bevitne hendelser.

​

En annen mulighet er å si at oppmerksomhet er en knapp ressurs som skal bli fordelt på rettferdig vis. Vi kan da si at å fordele oppmerksomhets basert på hva som er mest oppmerksomhets-gripende og oppsiktsvekkende ikke er rettferdig.
 

John Rawls introduserte en måte å forstå rettferdighet i samfunnet. Han foreslo at vi tok et tenkt standpunkt som han kalte uvitenhetens slør. Bak uvitenhetens slør ville man ikke kjenne sin egen plass I samfunnet eller hvem man var [22]. Denne tenkte posisjonen var for å forhindre at individer skulle velge prinsipper som skulle gi dem selv privilegium og fordeler [22, 23]. Bak uvitenhetens slør så kjente man ikke sitt eget kjønn, etnisitet, nasjonalitet eller økonomiske bakgrunn. Så fikk man oppgaven å skape et nytt samfunn, og velge de grunnleggende reglene som skulle fordele rikdom, makt, muligheter og andre goder. Rawls trodde at de prinsippene man kom frem til fra bak uvitenhetens slør ville være rettferdige.
 

Rawls tenkte at personer bak uvitenhetenes slør ville velge et samfunn som fordelte resursene ganske likt, og at alle forskjeller ville bli distribuert på en måte som gagnet de dårligst stilte [24, s.42-43]. Rawls var først og fremst opptatt av forskjeller i inntekt [22, s.61], men vi kan ta inspirasjon fra hans teori og si at vi også burde fordele vår oppmerksomhet på en måte som er til gode for de dårligst stilte. Da skulle fordelingen av oppmerksomheten ha vært til gode for de 750 migrantene på Adriana og ikke de fem milliardærene på Titan.

​